Hjerteilenker

14. Is there anyone you consider to be an inspiration in your recovery?

Jeg vet ikke helt om de mener mennesker som støtter deg gjennom det, for det har jeg ganske mange av! Føler meg så hedig at det ikke er lovlig at så mange av vennene mine vil hjelpe meg, enten det er å ringe midt på natta, henge sammen  osv. Hvordan kan folk gidde å bruke tid på meg når jeg selv kaster den bort? Jeg vil bli ferdig med dette. Komme meg til et nytt kapittel. Selv kjenner jeg at neste kapittel vil begynne i sommerferien, da skal jeg tvinge meg ut i sola med nesa i sky og ikke bry meg om hva folk mener. I løpet avden siste  uka har jeg ikke drevet med selvskading og har spist vanlig mengde mat (ca 2000kcl) uten å bry meg. Når kvelden kommer blir jeg jo litt lei meg av å ha spist så mye uten kontroll, men vet at det er det riktige å gjøre. Det er så rart å tenke på at å SPISE skal være så vanvittig vanskelig!? Det er livsviktig å spise, allikevel bestemte jeg meg for å la være.
I diss to ukene jeg har være skadefri og spist vanlig har jeg fått en forsmak av hvordan det føles å være frisk. Jeg smiler og ler mer enn ellers :) Det kommer naturlig fordi jeg ikke må late som at jeg er glad, det er ekte hele pakka. Jeg slapper av mer også. Har skeiet litt på pille- og spyfronten, men ellers har jeg vært "frisk".
Begynner å tenke meg frem til dagen jeg skal møte opp på skolen i korte ermer. Lurer på hva folk vil si? Vil de ignorere alt sammen i frykt for å si noe feil? Sladre om meg? Eller møte meg og spør hva som har skjedd? Uansett så forbereder jeg meg mentalt på denne dagen. Den vil komme snart, det merker jeg. Og jeg har det bra. Jeg kjenner meg klar til å gå i kortermer snart. Jeg skammer meg over arrene, men ikke på samme måte som før. De forteller en historie ingen har hørt om før. Folk vil tvinge seg i å finne ut hva som har skjedd.

Men for å svare på spørsmålet: Ja, det er mange som støtter meg, men det er særlig 2-3 mennesker jeg anser som en inspirasjon. Eller...egentlig én spessiell person. Sier ikke navn :P
Kateketen: Du er så vennlig og fordomsfri, du er så fantastisk god at jeg får vondt i tennene! Du har vist meg at du er til å stole på, du prater om alt mulig og får meg til å slappe av. Jeg var så redd den dagen jeg skulle treffe deg og snakke om hvorfor jeg var så utmattet om dagen, men du tok det meg et hardført hjerte. Du dømmer meg ikke og jeg er glad for å vite at kirken er der for å hjelpe meg (og ikke utstøtter mennesker med "feil".

M: Du har vært bestevenninnen min i flere år og vi har allikevel visst så lite om hverandre. Du overrasket meg da du brøt sammen og fortalte om pappaen din og ditt eget spiseproblem da jeg skulle selv snakke om mine problemer. Der og da ble vi to sjeler og én tanke. Du kjenner meg så godt, vi vet hva den andre tenker. Tusen takk for at jeg kan snakke om ABSOLUTT alt mulig, enten det er selvskadingen min, spiseforstyrrelser, familien din eller gutter. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten deg. Takk for at du sender SMS og spør hvordan jeg har det.

I: Du vet hvem du er ;) Takk for at vi i løpet av undgomsskolen har vokst opp og blitt unge voksne som hjelper hverandre. Jeg er glad for at du er deg selv og ingen andre (har aldri truffet noen som kan le i ett øyeblikk og bli gravalvorlig i det neste.) Det var så fint å vite at jeg kunne prate med deg da jeg hadde det vanskelig, nå har jeg deg som én av to i klassen vår som vet hva jeg har holdt på med. Du er så støttende og flink til å ta vare på mennesker enten det er solstråler eller sportsjunkier, skulle ønske jeg var like flink med mennesker som deg :D

*: Du aner ikke at jeg blogger, men tusen takk for at jeg gleder meg til å dra til skolen hver dag! Hvis hele dagen har rast sammen, vet jeg at du fortsatt er glad i meg uansett om jeg har arr og en dyster historie. Jeg kan fortsatt huske den dagen i desember da jeg trakk deg til siden og fortalte hva jeg følte for deg. Det var så vakkert å høre deg si "angrer på at jeg ikke sa det før deg" <3 Du er så vanvittig sterk og tapper som holder ut med meg. En dag...en dag blir du nødt til å trekke deg tilbake for at jeg skal bli frisk, men enn så lenge holder jeg deg fast i et jerngrep. Glad i deg <3

ScreamingOut: Jeg har lest bloggen din ganske lenge, du var ei jente på samme alder som meg med samme problemer. Det var godt å vite at jeg ikke var den eneste i verden som slet og du inspirerte meg til å prøve enda hardere å gå i riktig retning. Du måtte være så tapper hver eneste dag selv om du hadde det vondt inni deg. Du hjalp meg, la meg hjelpe deg! Du må ikke være så tapper nå lenger, bare slipp alt sammen og vit at ting vil bli bedre. Det høres tøft ut, men tid er den beste medisinen. Du trenger ikke å bruke år på å bli bedre, bare la deg selv åpne deg mot dem du er glad i. Jeg vil at du skal bli frisk <3

Blogglesere: Det er så herligt å vite at noen leser hva jeg skriver og følger med på hva jeg gjennomgår. Kommentarene deres varmer meg og gir det lille ekstra for å holde ut en regnværsdag i mai. Dere inspirerer meg til å skrive både blogg, dagbok, tanker om SP og SMS til de som lurer på hvordan jeg har det. Dere skal også bli friske. This too shall pass.

<3 i lenker

Alt går min vei i dag!

De siste dagene har jeg spist like mye som en vanlig person: solid frokost, lunsj, snacks og stor middag. Hvorfor? Er jeg på bedringens vei? Jeg bryr meg plustelig ikke lenger om hva jeg spiser. So what?, tenker jeg alltid. Hva så om jeg spiser en kjeks? Hva så om jeg tar to porsjoner? Kanskje jeg ikke er like "syk" lenger. Men "So-What" tankene hadde jeg også da jeg skadet meg selv, tok piller den éne gangen eller spøy. "Hva så om jeg kutter opp 7 arr til? Hva så om jeg ikke våkner opp i morgen? Hva så om jeg spyr opp middagen min?
På en annen side har disse tankene forsvunnet (midlertidig) og kan si jeg har tatt to steg i riktig retning. Er fortsatt skade-og spy-fri siden sist :)
Jeg vil og vil ikke bli frisk. Hun er venninnen min! Nå mister jeg kontakten. Nå hører jeg ikke lenger "Ana's voice". Det er ingen som maser på meg om å stikke ut og jogge. Ingen klager hvis jeg spiser lunsj eller tar én godbit. Det er vel bra...?
De siste dagene har jeg ikke brydd meg om maten eller treningen, og jeg gjør det ikke nå heller (gomler sjokolade-pannekaker!!). Sist uke spiste jeg ganske lite, maks 2 måltider dagen (små) og trente kun 4 ganer, men gikk ned 1 1/2 kg. Og så rett tilbake til start på vekta etter et kollossalt måltid på Indian Tandoori i går OG frokost i dag!!!!!! OMG!!! + kommer mormor i noen dager - og som mormorer flest elsker hun å lage mat og tvinge den ned halsen på deg. Og du kan ikke si nei til henne, kan du vel? Så jeg går utifra at jeg vil gå "feil" vei denne uka (som i spise masse hele tiden).
 

<3 i lenker

skattejakt i medisinskapet...kunne ikke kutte meg i går...tok en annen vei i stedet. Ville ikke være her. Orket ikke. Hvis jeg ikke våknet hadde jeg visst det. Men jeg våknet allikevel...sucks...

Er stappmett nå, spiste nettopp middag (laks m/pasta og salat), dagens første måltid. Ikke bra, jeg vet det...men jeg må bare gjøre det......

Vil gjemme meg under dyna med ovnen på full styrke, lese en god bok og slappe av, jeg er så utmattet at jeg holder på å besvime! Konsentrasjonen min ligger i minus. Men må på drama og spille en rolle jeg ikke kjenner meg igjen i. Haha...drama...en rolle jeg ikke liker....den rollen spiller jeg hver eneste dag.

13. What's the biggest realization about self harm you've had?

Føler meg så skyldig og slem når jeg sier dette: jeg pleide å tro at de som holdt på med selvskading gikk kledd i sort, farget håret mørkt og deppet hele tiden - at de var sånne typer som holdt på med selvskading hele veien. At de skadet seg selv fordi de ville dø.
Nå vet jeg bedre. Jeg har skjønt at det ikke (bare) er slike mennesker, men også de som ser helt vanlige ut! Uten at du vet det kan bestevennen din holde på med selvskading og du aner ingenting! Det virker helt ufattelig hvordan samfunnet ser på selvskading! Jeg dølte at dette var så kollossalt stort og at jeg var den eneste i hele verden med dette problemet. Jeg følte meg nesten syk, som om jeg hadde en skade i hjernen min. Men det viste seg at det er mange som sliter med selvskading : dette sjokkerer meg! Det er ikke bra i det hele tatt at så mange mennesker sliter psykisk og lar det gå utover kroppen sin. 
De siste måndene har jeg også forstått at selvskading ikke bare går i kutting, men mye annet som å slå seg selv, banke hodet, spise glass eller rive neglebånd. Du kan si at øynene mine har åpnet seg helt og holdent. Nå er jeg mer liberal mot andre mennesker uansett problem de har, enten de sliter med å komme ut av skapet, har et syndrom, er utstøtte, eller anderledes på sin egen måte. "Vi er alle barn av regnbuen".
Ofte føler jeg for å grine. Alt dette er til å grine av, hvordan kan så vakre mennesker tillate seg å skade jeg med vilje? ABSOULTT INGEN I HELE UNIVERSET FORTJENER DETTE!!! INGEN!
Verden er ikke rettferdig. Alt kjenner urettferdig.

Oppsummering:
-sjokkert over hvor mange det er som driver med selvskading 
- Det er ikke kun "emo-er" men også helt ordinære mennesker. 
-Litt vanskelig å fatte at det går i flere typer selvskading

 

<3 i lenker

12. Where do you keep your "tools"? (Your room, in a box, disposed of them?)

Litt ekkelt spørsmål, det er ganske personlig i seg selv fordi det har definert en veldig stor del av meg som menneske de siste måndene. Det ligger mye ubesvart bak fasaden.
Jeg har gjemt skalpellen under et hav av magasiner i skuffen i nattbordet mitt. Jeg har brukt saks før, men regner det ikke som en del av arsenalet...vet at jeg ikke burde ha skalpellen så lett tilgjengelig når jeg er sårbar! Men sant og si har jeg ikke en stort behov for å gå løs på meg selv med eggen, ikke de siste ukene hvertfall. 23 dager er et utrolig stort steg for meg sammenlignet med hvor jeg lå i februar. Da var det på bunnen, ville bare synke i jorda, gjemme meg vekk fra familien som ikke ante noe.
Da jeg prøvde meg på 11 dagers merket var jeg veldig redd for at jeg skulle "glippe" pga angst eller frykt for stresset som snek seg innpå. Etter at helsesøsteren ringte i denne perioden, låste jeg inn skalpellen inne i boden. Det var alltid kaldt ute (og jeg hater kulde!!!!) så det ble lettere å unngå fristelsen.

 
Denne setningen treffer meg rett i hjertet, det gir liksom mening i å si at verden i blant er urettferdig, men jeg har da lov til å klage og synes at å leve er grusomt i blant? Særlig hvis jeg sprekker eller ligger på gulvet og griner helt det ikke er flere tårer igjen. Jeg vil at alt dette skal slutte. Jeg blir så flau av å tenke på hva jeg har gjort mot meg selv i matveien og huden. Dette vil aldri forsvinne fullstendig, noen dager vil jeg ha det fantastisk, men dette vil alltid ligge i baktankene når jeg legger meg til å sove. Da bestemmer hodet for å tenke på alt jeg har gjort feil. Ting jeg kunne ha gjort bedre eller unngått.

 
WeHeartIt

Samtidig så.....okei, dette høres helt feil ut...men jeg er stolt av å ha arrene til tross for hvor mye jeg hater dem. Arrene er stygge, men de definerer meg på en måte ord ikke klarer. De er meg. Sommeren nærmer seg, men jeg nekter å henge med hodet i bakken når jeg går inn i klassen uten genserene eller jakkene. Jeg vil ikke synes synd på meg selv eller få bedende blikk fra venner. Dette er bare noe jeg må prøve å komme meg gjennom. Jeg sier ikke at det gjort på 1-2-3, jeg har brukt lang tid på å ta små steg i rett vei. Jeg spiser to porsjoner til middag. Jeg er med venner. Prater mer med lillesøstra mi. Dette er den lette delen. Da må jeg bare forholde meg til et par personer om gangen. Skolen er derimot min største skrekk! Over 350 eler og lærere som knapt kjenner meg...nei, det er lettest å begynne i det små. Jeg tør ikke å stå frem ennå, men jeg skammer ikke meg over hvem mennesket er. Mennesket som elsker å sluke bøker på én dag, ler av seg selv når ingen forstår en vits, spøker med stiler venner har skrevet eller synger falskt som en urokråke med lungebetennelse. Jeg vil være meg. Skyggen som har skadet kroppen min er ikke meg. Den har spist halve meg, men jeg skal ta tilbake halve meg!

Off, lyver bare. Jeg synes dritsynd på meg selv! Jeg er så patetisk i blant som bare ser de negative sidene. Jeg vil helst ligge i senga og grine og spise sjokolade mens jeg spiller Avril Lavigne på full guffe. Ultimate cure. Særlig. Men jeg må tvinge meg selv til å gå i den rette retningen i blant, selv om alt virker håpløst og urettferdig.  
 
Hva gjør dere for å takle sinne/sorg? Musikk? Trene? Skrike?
<3 i lenker 

Hællelujah...gjett hva vi gjorde i siste time?! Vi måtte skrive opp alt vi spiste på én dag i naturfagstimen. Gad altså....dagen gikk rett til bunn der og da. Hvorfor i helsiken skulle læreren vite det?! Jeg hadde klart meg så bra hele dagen uten å føle synd på meg selv eller ønske å dra hjem, men da han nevnte oppgaven var det like før jeg tok til å grine. Tårekanalene mine overarbeider når jeg blir skikkelig såret eller redd, da flommer tårene uten at jeg kan stanse.
Men jeg klarte å beherske meg. Pustet dypt inn og ut. Mumlet litt for meg selv og holdt meg selv i fatningen. Ingen så at jeg frøs til og stirret tomt i søylen foran meg.
Jeg fatter fortsatt ikke at jeg skrev ned daglig matinntak i skoleboka. Hvem som helst kunne ha lent seg over og smilt "kan jeg få se?". Naboen min gjorde faktisk det, spurte meg gravalvorlig om hva tallet mitt var.
Etter lang trening fikk jeg frem en troverdig løgn om hvorfor hun ikke fikk se notatene mine. E det fordi det e så høgt tall, ellår?
Jeg trakk på skuldrene og gliste. Kroppspråk er nøkkelen til å lyve. Ikke si for mye på én gang og nevn en viktig detalje - så er du i boks. 
Kan si at et menneske på 15+ skal få i seg omtrent 2000 kalorier per dag. Jeg har aldri vært gresselig opptatt av kalori-innhold frem til for et par år siden. Da var det å ha kontroll på absoultt alt som fant veien frem til munnen min. Alt. Til og med juice.
Jeg vil ikke si nøyaktige tall/KJ jeg får i meg på en vanlig dag, men jeg ligger på rundt 1/5 av hva jeg burde spise hver dag. Nå kan jeg forestille meg læreren vår preke om hvor viktig det er å trene og spise sunt(og ofte!!). Han er 27 og trenings-junkie og bringer alltid opp helsetips før timen begynner.

Herresheeejt, jeg var dritredd!

Bildet sier vel det meste. Hvor jeg var rett etter å ha tatt valget for å spise lunsj etter skolen. Det var en ekkel følelse. Det hjalp ikke at jeg hadde gomlet i meg en croissant etter havregrøten. Søstra mi var låst fast til datamaskinen, så jeg tok sjansen på å gå inn på badet. Resten vet dere.

Gleder meg til helgen, da vet jeg at jeg kan slappe av for én gangs skyld. Skal være med noen veninner på lør/søn, en venn kommer hjem fra reise, skal prate med venninner på Hundvåg og kose meg<3 Sola har endelig kommet frem og jeg smiler så det verker, til tross for skrekken av at T-skjortene nærmer seg, men det er et ekte smil på leppene :) Jeg klarte dag 22 uten skalpellen så jeg har grunn til å glede meg over å ha holdt ut så lenge! :D
næsj...føler for å løpe ut i kveldsolen og skrike at jeg ikke er lei selv om skolen ødelegger meg og alt jeg vil er å ligge ute mens en bris stryker meg over armene og jeg hører latterblide venninner rundt meg.
Smile, even just for today. Tomorrow might not come so I'll take it slow and enjoy whatever I'v got.
poetisk...haha :P
Hvis du er i deppehumør beklager jeg hvis du ble irritert av å lese hvor glad jeg er akkurat nå. Det er ikke meningen at du skal bli lei over at du føler deg så langt nede. Jeg trodde ikke på det skitet om at "det blir bedre", men det viser seg at det er sant! Men du kan ikke tvinge det frem, det kommer når det kommer - og det er ikke lenge til ;)

<3 i lenker 

BUP på morningen. Gikk bra. Orker ikke å skrive dype tanker akkurat nå :/

Dette er en merkedag, denne onsdagen her. Dette er den 21.dagen siden forrige gang jeg skadet meg selv. Stort. Har aldri gått så lenge siden jeg begynte med selvskading. Smil. Snille venninna mi tegnet en sommerfugl på hånda mi som en ekstra motivasjon for dagen.

Amsterdam var strålendeå være i , bortsett fra på Dronningens dag. Orker ikke så mangen mennesker og så mye bråk på én gang. Men nå er jeg klar for å gi alt på skolen frem til fredag :) 

Pga masse kaos og ting som skjer jeg ikke takler, reiser jeg på jentetur til Nederland med mamma. Vil ikke akkurat kalle det jentetur, det er heller en pause fra kaoset jeg holder fast på. Det er lettere å få et pust i bakken hvis jeg reiser vekk fra landet, heller enn til en annnen by. Skal bli så vanvittig deilig å slippe alle menneskene som vimser rundt i byen og aner fred og ingen fare.
Skal være borte frem til onsdag, får fri på mandag men må ta mattetentamen mens alle andre er ferdige -.-. Oh yes, skal "glede" meg til å komme hjem til Stavanger på tirsdag kveld. Neste morgen vil jeg våkne opp til en anspent stemning fordi da drar jeg til BUP på morningen sammen med mamma og pappa. Før onsdag morgen må jeg fortelle pappa at jeg har holdt på med selvskading, de vil definitivt nevne dette på møtet - og jeg vil ikke overaske ham med ENDA et problem jeg har som han ikke vet noe om. Strevsomt....får late som at livet er fantastisk i de få dagene jeg kan være den jeg vil være uten bekymringer. Skal gå i parkene, på museum, slappe av og prøve å bygge opp nok styrke til å komme tilbake til Norge og møte pappa og alt slavearbeidet skolen har å tilby.