En tilståelse - Mitt liv del 6
Tidlig i januar hadde jeg tilstått ovenfor noen veninner problemet mitt. De tok det bedre enn jeg hadde forventet. I det minste kjeftet de ikke så mye som jeg trodde de skulle. Men begge skjønte at jeg trengte hjelp.
Videre tvang de meg omtrent til å bare spise skolefrukten ( noe de fortsatt gjør i blant ). Det i seg selv er en underkastelse. Her prøver jeg å leve med en spiseforstyrrelse mens dere vil ha meg til å spise!
Jeg vet hva dere tenker "emo, spiseforstyrrende vrak osv eller whatever ". Tenk hva dere vil for min del om dette. Men jeg sier kun én ting : Aldri utvikle en spiseforstyrrelse fordi det blir et rent helvete. Du kommer deg ikke ut av det. Ikke begynn å drive selvskading. Når du først har begynt er det dritvanskelig å slutte. Og det nesten umulig å bare tenke "Nå skal jeg slutte ". Sykdommen har blitt en mørk skygge som har meg til å gjøre alt den ønsker. Den bruker meg til å redde seg selv og jeg klarer ikke å stå imot.
Nå visste 4 av 7 milliarder mennesker om spiseforstyrrelsen min. Men INGEN visste om selvskadingen. Det var min hemmelighet. Min hemmelighet som fortærte meg innenfra ved EDNOS og utenfra ved kniv. Det kunne ikke bli flere mennesker å byrde med av problemene mine.
Men jeg orket ikke mer, bokstavelig talt. Selv om jeg la meg halv 10 nesten hver kveld var jeg like utslitt neste dag. På skolen døste jeg av uten videre, og jeg ville ikke prate med noen. I så fall, kun hvis jeg måtte (?)
Tirsdagen etter at jeg kuttet meg selv for første gang hadde jeg tatt på en grønn langermet genser og store plastere på armen. Den kunne ikke sees av NOEN som helst.
Men jeg var så lei meg og trett av hele greia at det simphelten var smertefult å bære byrden alene.
Så jeg tok ut veninna mi på gangen og fikk henne til å sverge på å aldri fortelle noen om det jeg skulle si henne. Hun sa ja.
Jeg trakk opp ermet og holdt frem armen prydet av plastre.
Hun forstod ikke med én gang hva som var galt. Men etter noen sekunder gikk det opp for henne. Så jeg fortalte henne ALT. Alt om hva jeg hadde prøvd av slanking, sulting og nå dette. Hele sannheten var blitt servert for verden.
Hun ønsket å hjelpe meg. Gjett om det var betryggende. Men jeg ønsket ikke å ha noen som voktet over meg hele dagen og spurte konstant Har du det bra????
Når folk spør om dette, er det et klart tegn på at man virker svak. Svak fordi i stedet for å konfrontere problemet sitt møtte jeg mitt med åpne armer. Latt den ta over meg uten kamp.
<3 i lenker
